dobbeltstjerner

Optiske, også kalla visuelle, dobbeltstjerner er to stjerner som blir observerte nær kvarandre samtidig som dei kan vera i store avstandar frå kvarandre i rommet. De bevegar seg begge i retningar til synslinja og derfor flyttar seg svært lite i forhold til kvarandre.

Dersom den fysiske avstanden mellom dei to stjernene er målbar og kjend er det mogleg å berekna tilsvarande banestorleikar omløpstider til tilsvarande fysisk tilknytte dobbeltstjerner. Observasjoner over lengre tid vil dermed heilt sikkert stadfeste om to stjerner er optiske dobbeltstjerner.

Dei fleste dobbeltstjerner er fysiske som inneber at dei to stjernene er så nær kvarandre i rommet at dei blir haldne saman ved gjensidig gravitasjonspåverknad og bevegar seg i lukka banar omkring det felles tyngdepunktet deira.

Etter kvart som dei astronomiske teleskopa blei større og betre, oppdaga ein stadig fleire stjernepar. I 2017 var talet oppe i over 100 000.

Omfattande studiar viser at over 85% av solliknande og mere gassfylde hovedseriestjerner kan vera dobbeltstjerner. Det tyder på at single stjernes som vår Sol ikkje tilhører fleirtalet blant stjerner i vår galakse. Det er grunn til å tru at dei fleste stjerner vert danna som dobbeltstjerner og at fleire etter kvart skilles og blir enkeltstjerner. Alternativt kan den eine stjerna ha brukt opp sitt kjernefysiske brennstoff og vorte ei dvergstjerne som bare er observerbar med store teleskop. Den lyssterke dobbeltstjernen Sirius er eit slikt døme. Hovedstjerna Sirius A stråler no 1000 gonger sterkare enn den kvite dvergstjerna Sirius B som tidligare var den største og mest lyssterke av dei to.

Mange fysiske dobbeltstjerner er så nær kvarandre at dei vanskeleg kan skiljest sjølv med gode teleskoper. Spektroskopiske observasjonar kan vise periodiske Dopplerforskyvninger (sjå dopplereffekt) av spektrallinjer frå begge eller fra den ene stjerna, som gir informasjon om storleiken og omløpstida i banane.

Minst 50 prosent av alle stjerner tilhøyrer doble eller fleirdoble system. Ei fysisk dobbelstjerne kan være knytt til andre stjerner som påvirkar dei i ulik grad. Den kjende fysiske dobbelstjerna som er nemnd nedanfor er eit eksempel på fysisk kobling mellom fleire stjerner.

Den italienske matematikaren Benedetto Castelli (1578–1643) såg med teleskop, som blei tilgjengeleg etter 1611, at den lyssterke stjerna Mizar i stjernebiletet Store bjørn (Ursa Major) var ei dobbelstjerne. Dei to stjernene blei då kalla Mizar A og Mizar B, men i dag heiter dei Mizar og Alcor. Ein trudde lenge at dei to berre var ei visuell dobbeltstjerne, men studiar i 2009 viste at dei to er knytte saman av gravitasjonskrefter. Dei nyaste observasjonane med moderne teleskop har vist at Mizar og Alcor kvar for seg også er knytte til to meir lyssvake stjerner. Det inneber at dei blir ei fleirdobbel gruppe med seks stjerner knytte saman av gravitasjonskrefter.

Det systematiske studiet av dobbeltstjerner blei innleia med Christian Mayers observasjonar i Mannheim. I 1781 gav han ut den første katalogen over dobbeltstjerner, og denne inneheldt skildringar av 89 stjernepar.

Etter kvart som dei astronomiske teleskopa blei større og betre, oppdaga ein stadig fleire stjernepar, og i 2017 var talet oppe i over 100 000.

William Herschel, John Herschel, Wilhelm Struve, Otto Struve, Sherburne Wesley Burnham, Robert Grant Aitken og Robert Thorburn Ayton Innes er alle kjende for oppdagingane sine av dobbeltstjerner.

• stjerne
• astronomi
• universet